Usminket sannhet

*Les med en smule ironi.*

Jeg legger det ikke under en stol, jeg er virkelig oppmerksomhetssyk når det kommer til sosiale medier. Og jeg kan banne på at jeg ikke er den eneste. Instagram, Snapchat, Tinder, bloggen, facebook: Alt handler om likes. Give me likes!

Jeg lurer meg selv. Legger ut bilder av et smalt ansikt, hvor jeg må bite kinnene mine i munnen, mens jeg lager trutemunn. For da ser jeg tynnest ut. Jeg har også blitt sykt flink til å redigere bildene. Et filter som får meg til å se litt brunere ut, og et annet som får huden min til å se perfekt ut, og visker bort alle kvisene og arrene. Men det er ikke meg. Og alle som har sett meg i virkeligheten, vet at det ikke er meg. Når jeg smiler, har jeg bollekinn til månen og tilbake igjen. Kinnene mine presser seg opp til øynene, så jeg nesten ikke ser. Men det er vel egentlig litt av sjarmen. Det bollehodet jeg egentlig hater, men som er meg.

Det her er ekte, selvom jeg ser at gommen burde blitt brukt litt til... //Foto: Christine A. Iversen

Og mens jeg laster opp bilde på instagram om hvor flink jeg er til å trene, kan jeg sitte å gomle i meg sjokolade, mens folk kommenterer hvor flink jeg er. Flink til å spise sjokolade, ja!

Jeg elsker oppmerksomhet, og det blir jo ikke bedre enn å få det fra gutter. Jeg har vært sykt aktiv på å legge ut trutemunnbilder av meg selv på Tinder, men får kalde føtter når noen vil møte meg. Hvorfor? Fordi vi har kommet i kontakt på grunn av utseende, og det man ser på bilder, er ikke virkelig. Jeg er redd for at han ikke skal like den virkelige meg, at han syns jeg er styggere og tykkere i virkeligheten. Og at jeg ikke skal like han. Llikevel prøver jeg alt for hardt å bli likt, via bilder. Jeg er for desperat etter at noen skal like meg, og det skremmer meg.

Sosiale medier ødelegger meg. Virkeligheten finnes ikke bak iPhonen. Kanskje jeg har gått forbi mannen i mitt liv 50 ganger, men ikke har sett han bak telefonen, hvor jeg i et desperat forsøk prøver å bla meg til høyre for å finne han jeg vil dele livet mitt med.
Og mens vi er i gang. Du kan glemme å få snap av meg uten sminke. Hvertfall om du er kjekkasen som har gitt meg komplimenter på hvor pen jeg er. - Med sminke.
For hvem vil like jenta med søplesekker under øynene, kviser og arr. Fire dobbelthaker som får halsen min til å bli borte når jeg ligger. Øyenvipper og øyebryn er så lyse at de nesten ikke syntes, og på mitt værste: fett hår med mørk ettervekst. De eneste som får se meg sånn er venninnene mine, som godter seg, og guttene jeg ikke vil ha sjangs på. Men jeg kan ikke fortsette å sminke meg for at en gutt skal like meg. Om drømmegutten blir min en dag, kan jeg ikke sove med sminke resten av livet, fordi jeg er redd for hva han skal tenke om meg uten malingen.

//Foto: Christine A. Iversen

Nå er det nok. Glansbildet skal bort. Mannen i livet får dukke opp i en naturlig sammenheng, og kanskje jeg kjenner han allerede. Livet handler uansett ikke om at andre skal like deg for den du ikke er, men at du skal kunne like deg selv, selv om kvisene ikke ble borte i tenåra, og sixpacken gjemmer seg under noen ekstra kilo med fett. Det er kanskje der jeg har litt å ta igjen, men så lenge jeg innser det selv, og kan like jenta jeg ser i speilet, så er jeg på god vei.

Vet jeg har lagt ut denne sangen en gang før, men syns den er verdt å vise en gang til.